Historikk

Skrevet .

Ålesund byvåpen

thumb_aalesund-byvaapenÅlesund byvåpen er tegnet av Andreas Bloch (1860-1917). Det ble godkjent ved kongelig resolusjon 1. april 1898 og var ferdig til byens femtiårsjubileum.

I 1898 ble tre byvåpen - for Ålesund, Lillehammer og Holmestrand - godkjent ved kongelig resolusjon.

gammelskisse-av-byvaapenGodkjenningen representerte en nyhet på flere måter. Det var første gang statsråd behandlet slike saker, og det var første gang Riksarkivet ble benyttet som sakkyndig instans før den formelle godkjenningen fant sted.

Alle de tre våpnene fra 1898 var nyskapte, utført av tegneren og maleren Andreas Bloch (1860-1917). Motivene henspilte på byenes historie og næringsliv. Ålesund ville ha oppfrisket en tegning av en fiskebåt i en sunnmørsbeskrivelse fra 1762. Lillehammer holdt konkurranse og valgte birkebeineren som representerte den berømte beskrivelsen av ferden over fjellet med kongebarnet i Håkon Håkonssons saga, mens Holmestrand ville fortelle mangt og mye om byen og dens tilknytning til Peter Wessel Tordenskjold.

Riksarkivets oppgave i forbindelse med godkjenningen var å se til at fremstillingen var heraldisk riktig, dvs. i overensstemmelse med reglene for våpnenes innhold og utførelse. Slike regler hadde eksistert helt siden riddertidens Europa, da malte skjold og annet utstyr var det som gjorde det mulig å skjelne de kjempende rytterne fra hverandre på slagmarken eller i turneringer.

Av våpnene ser vi at rammene for godkjenning var ganske vide. Det ble lagt vekt på en viss stilisering av motivet. Likevel er bare ørnen i Holmestrands våpen tegnet på en måte som er karakteristisk for heraldikken. Det var også bare Holmestrands våpen som fikk en formell beskrivelse - en våpendefinisjon eller blasonering.


Ideskisse av båten som lå til grunn for byvåpenet.Byvåpenet skal vise at fiskeriet var det økonomiske grunnlaget for byen. Båtmotivet, som mange kjenner omtalt som en sunnmørsåttring, er faktisk en litt mindre båttype, nemlig en "fjæringfar" - en båt med fire par årer. I eldre tider var dette den mest brukte havfiskebåten under vårtorskefisket.

Om båttypen som Andreas Bloch har hentet inspirasjon til hos presten Hans Strøm (1726-1796) heter det i Strøms "Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør, beliggende i Bergens Stift i Norge," 1.Parsts VIII Kapitel (trykt 1862, Sorøe):

  • 4) Fiøringfar eller Fiæringfar, som af andre kaldes "Fiærmandsfar", er et Navn, som uten Tvivl vil sige det samme som FirerøingsFar, efterdi det tilægges en Baad med 4 Par Aarer, som dog altid bemandes med 6 Karle og er det almindeligste Slags Hav-Baad, hvormed mani Vaar-Fiskeriets Tid reiser 2 til 4 Mile ut i Havet for at fange Torsk.

baater

Tegningen som Strøm laget er en av de eldste fremstillingene vi har av norske fiskebåter.

Stilisering av tegning
Andreas Bloch har stilisert Strøms tegning. Blant annet har han tatt bort årene og øsingen som foregikk rett foran masta. Det er fortsatt seks mann synlig om bord i båten. Nede i kavet har Bloch for egen regning plassert tre torsker, men ikke uten en klar historisk forankring: I Ålesund ble nemlig en enslig torsk lenge bruk som kjennemerke på byens politiskilt. Politiskiltene med torsken fungerte som en slags forløper til byvåpenet.


Første byvåpen godkjent med kongelig resolusjon i statsråd
Da Ålesund fikk godkjent sitt byvåpen i 1898 var det over 150 år siden et våpen hadde fått formell godkjenning på sentralt hold. Da Bloch tegnet Hamars byvåpen i 1896 stanset saken med bystyrevedtaket. Slik sett var Ålesund første by med godkjent våpen gjennom kongelig resolusjon i statsråd og vedtaket kunngjort i Norsk Lovtidende. Denne praksis følges fortsatt (Kristiansund og Molde fikk sine bysegl godkjent av Kristian 6. i 1742...)

Om murkronen
Et annet særpreg ved Ålesunds byvåpen er murkronen på toppen. På en populær plansje over de nye byvåpen med skjoldform gjengitt i lommealmanakkene, har illustratøren Reidar Haavin gjengitt samtlige byvåpen med femtakket murkrone. Fem tårn som vern på borgmuren som skulle beskytte borgerne.

Noen steder i Europa ble det laget systemer med at hovedstaden skulle ha krone med fem tårn, bispebyer fire og andre byer tre. I Norge var murkronen en nyhet i 1890-årene og Bloch hadde den med på sine våpen.

Ålesund ble utstyrt kun med tre tårn i pakt med den europeiske tradisjonen. Haavins gjengivelse hadde imidlertid fem, noe som resulterte i at det verserte ålesundske byvåpen som flottet seg med fem tårn.

Bærende element
I Ålesund kommunes designprogram er byvåpenet det bærende element.

Her kan du lese mer om reglementet for bruk av Ålesunds byvåpen.


Mer om Andreas Bloch:
Som et utslag av sterke nasjonale strømninger i de siste årene før unionsoppløsningen, våknet interessen for å lage byvåpen. Bloch hadde bakgrunn som illustratør for historiske verker. Han er mannen bak motivet "Dreyer ved stubben", offiseren som heltemodig ofret seg i kampen mot det svenske hærtoget. ("Det skal mer enn en kule til for en trønder...") Ellers var Bloch kjent som en vittighetstegner og satiriker. Han tegnet byvåpen som skulle synes godt, dekor og fargebruk av viktig. Blochs arbeid, det meste kjente er kanskje Lillehammers birkebeinermotiv, viser hans evne til å velge tema med sterk lokalhistorisk forankring. Det speiler også behovet for nasjonalbygging i datidens historiesyn.

Ålesund rådhus

Ålesund rådhus ble bygd i 1980. Her er historien presentert ved byggekomitéen.

Aalesund raadhus-avisoppslag fra innflyttingen.pdf

Brosjyre fra 1980.

30-års jubileum 2010


 

raadhus3_liteHISTORIEN BAK BYGGEKOMITÉENS ARBEID (byggeleder forteller)

(Kilde: Brosjyre fra 1980)

Behovet for å samle administrasjonen i kommunen ble aktualisert etter kommunesammenslutningen mellom Alesund og Borgund i 1968.

Foruten at en rekke mindre kommunale kontor var spredt rundt omkring hadde teknisk etat sine kontor i administrasjonsbygningen i Nørvasund, mens hovedadministrasjonen holdt til i Løvenvold.

Ulempene ved denne spredning ble stadig mer merkbar, og både de folkevalgte og administrasjonen innså at det var nødvendig å få samlet de kommunale etater for å oppnå en rasjonell administrasjon.

Når det gjaldt valg av sted for et nytt administrasjonsbygg, var synspunktene sterkt delte.

Valget stod mellom Spjelkavik (Moa) og Rønneberghaugen i sentrum av det gamle Alesund.

Den 5. mars 1975 gjorde bystyret vedtak om å plassere det nye administrasjonsbygget på Søndre Rønneberghaug.

Det ble dannet et aksjeselskap - Ålesund kommunes administrasjonsbygg A/S, hvis oppgave det var å få reist bygget.

Styret i aksjeselskapet oppnevnte den 9. mai 1975 en byggekomite på tre medlemmer, senere utvidet til fem.

Etter hvert utvidet rammen seg for hvem som skulle få plass i komplekset, og det var nødvendig å se hele utbyggingen i sammenheng, og byggekomiteens mandat kom da til å omfatte alt som skulle bygges på Søndre Rønneberghaug.

Det var et alminnelig ønske hos byggekomiteen, med tilslutning fra eierne at oppdragene skulle gå til lokale arkitekter og konsulenter - både fordi byggekomitéen mente vi hadde nødvendig kapasitet i landsdelen og dessuten for å styrke og utvide det faglige servicemiljøet innenfor disse sektorene.

Etter å ha innhentet nødvendige tilbud, ble kontraktene inngått på ettersommeren inne 1975 med følgende firma: vestplan1_rotert

  • Arkitektoppdrag Vestplan A/S v/arkitekt Sverke Mogstad
  • Bygn.tekn. rådgivende ing.arb, Rådgiver ing. Sam Lorgen
  • Elektroarbeider, heiser: Rådgiver ing. Karl Kvalsund
  • V.V.S. arbeider: Rådgiver ing. Trygve Ratvik
  • Byggeleder: Ing. Karl Petter Slinning

Planperioden var kort - ca. to år - og har naturlig nok ført med seg både fordeler og ulemper.

Anbudene kom inn høsten 1977 og byggherrene gikk inn for å opprette kontrakt med hovedentreprenør for de bygningsmesige arbeider. For de tekniske fag ble det inngått kontrakt med de enkelte entreprenører uten å tiltransportere sideentreprisene til hovedentreprenør.

Denne kontraktsforn har også sine pro et contra.

Avgjørende for utfallet er samarbeidet og samordningen de ulike entreprenørene imellom - og først og sist byggeledelsen.

Kontrakter med de enkelte entreprenører ble inngått rundt årsskiftet 1977/78, og bygget skulle stå ferdig ut på nyåret 1980.

Det ville være unaturlig om det ved et prosjekt av denne størrelsesorden ikke skulle bli en del tilleggs- og endringsarbeid i løpet av byggeperioden.

Uten å ha tilstrekkelig sammenligningsgrunnlag, vil jeg tro at Rådhuset på dette felt ikke skiller seg avgjørende fra gjennomsnittet.

Ut ifra den oversikt byggekomiteen sitt inne med i dag, vil de endelige totale bygningsmessige kostnader beløpe seg til ca. kr. 136.400.000,- medregnet alle utvendige arbeider og inkl. m.v.a. Prisstigning er tatt med, men ikke byggelånsrenter.

Med et samlei bebygd areal på vel 29.000 kvadratmeter tilsvarer dette en kvadratmeterpris på ca. kr. 4 .700, - (1980-kroner).

Byggekomiteen

Jon Strømsheim (formann), Rolf Annaniassen, Harald Bastiansen, Erling Eriksen og Martin Korsbrekke.

Beskrivelse i byplansammenheng

Realiseringen av et så stort byggeprosjekt midt i bykjernen har naturlig nok fremkalt sterke følelser og motforestillinger. Den forutgående diskusjon om bevaring av fuglefjellet og Rønnebergvillaen nørte friskt opp under debatten.

Når først det politiske vedtak var gjort om å sprenge ned Rønneberghaugen, gjaldt det å få den best mulige utnyttelse av området.

En ca. 10 dekar stor tomt midt i sentrum, disponibel til offentlig og privat tjenesteyting og kulturformål er av vesentlig betydning.

Byplansjefen understreker verdien ved å kunne bevare de resterende arkitekturhistorisk unike og særdeles homogene kvartalene fra en hardhendt sanering og utbygging.

raadhuset_lite_utsnitt

Kontorfløyen rager 11 etasjer i været, og er klart synlig, men den ligger på byens sørside mot Aspøyvågen og kolliderer ikke med jugendkvartalenes bebyggelse.

Høyblokken tåler å bli seil mot himmelsjå, og den danner en effektfull avslutning av perspektivet i Keiser Wilhelms gate vestover - el perspektiv som tidligere var temmelig utflytende.

Av stor viktighet var del også at bibliotek fløyen ble holdt nede på 4 etasjer for å spille opp mot Posthuset. Derved har en fått en innrammet uteplass på rundt 2 dekar som åpner seg mot solsiden og sjøen.

Byen har fått sitt forum, sin rådhusplass. Her blir det også god kontakt til øst/vest og nord/ sørgående gangakser. Tanken er senere å knytte museumsområdet på Grimmerhaugen til gangsystemet med bro over Korsegata.

Den resterende del av kvartalet mot nord, der kulturhuset skal komme, må vies stor omtanke. Byplansjefen har tenkt seg en avtrapping fra fem etasjer som spiller opp møt rådhuset og banken, og nedover mot jugendmiljøet i Notenesgata og på St. Olavs plass. Harmonisk dimensjonering og detaljering vil her være vesentlige element.

Arkitektens oppgaver og intensjoner

Arkitektonisk måtte oppgaven løses i nær byplansammenheng, og arkitekt og byplansjef har gjennom alle faser hatt et intimt samarbeid. Igjen understrekes overgang mellom høyblokkens 11 etasjer over til lavblokkens 4 (5) og ned til Posthuset - med den skjermende Rådhusplass - samtidig åpen mot sol og sjø og fjell.

For å motvirke en trykkende bygningskropp, ble solavskjerming ved prefabrikerte betongelementer utnyttet til å gi fasadene relieff, slik at lys- og skyggevirkningen eliminerer det glatte og sterile.Fra trygdekontoret

Fargeskalaen er holdt i nyanser av brunt.

Rådhusplassens bruksverdi er ytterligere økt med at lavblokken har fått en terasse som i 6 m bredde løper rundt hele dette bygget - med flere utvendige tilkomster.

Planløsningen for høyblokken går i korthet ut på at fra sentralt beliggende ekspedisjoner når man de enkelte kontor via et dobbeltkorridorsystem.

Foruten konferanserom og arkiv inneholder kjernen vertikalforbindelser som heiser, tankrom, rør- og ledningsføringer for tekniske funksjoner etc.

Kontorinndelingen er i det vesentlige utført som cellekontor, men ved fleksible løsninger kan en ominnrede til større eller mindre kontorlandskap.

Konstruksjoner bygger på en 6 x 6 m hovedmodul med vindusakser på 120 cm. Romdybde er 4 m.

bystyresalen_vaskaUnder høyblokk, lavblokk og torg er det 2 underetasjer hver på ca. 6000 m2. 2. u.etasje inneholder parkeringshus og offentlig tilfluktsrom.

1. u.etasje inneholder butikker og en del parkeringsplasser, mens 1. etasje disponerers av butikker. For øvrig inneholder lavblokken bibliotek, bystyresal/kongressal med kantine og komitérom.

Det er tatt sikte på at den bygningsmessige standard skal være solid, men nøktern.

Gulvbelegg i kontor og korridorer er linoleum, mens en del spesialrom har tepper.

raadhuset3_farge_lite

 

Bybrannen i 1904

historiebanner

Hvert eneste år, natt til den 23. januar klokka kvart over to om natta, samles bybrannentusiaster fra fjern og nær for å følge i Bybrannens fotspor gjennom byen. Små og store historier fra Bybrannen blir gjenfortalt av gode fortellere på stedene der de utspilte seg for hundre år siden. 

Bybrannvandringene startet i 1975. Den gangen med bare to deltakere. På 100-årsdagen i 2004 deltok opp mot 10.000 mennesker (!) på vandringen.

Nye nettsider i 2014

I januar 2014 ble nye nettsider om bybrannen lansert i et samarbeid mellom Sunnmørsposten og Aalesunds museum. Nettsidene viser historiske bilder, animasjoner av brannen, gamle avisartikler og en ny app som tar deg med på en digital vandring.

Fra brannsjefens rapport leser vi om "Den Store Brand i 1904"

Nat til lørdag den 23. januar 1904 kl. 2.15 signalisertes brand fra signalkassen på Frelsesarmeens lokale i Kirkegaten. Nogen sekunder efter observerte tårnvakten åpen ild i retning av Nedre Strandgate. Ilden slog med èn gang ut i flere meter høi lue, og omtrent samtidig kom melding fra signalkassen på Kråsbys sjøpakhus, den kasse som lå brandstedet nærmest. To brandskudd blev straks avfyret.

Offisiell bybrannvandring er dermed natta 23. januar med start klokken 2.15 fra Nedre Strandgate ved tidligere Aalesund Preserving Co.s fabrik.I dag Nedre Strandgate nr. 39.

bybrann-no-banner

Se også

Bybrann.smp.no

Bygrenser

aalesund-utvikling-kart 
(Etter et kart i Bugges byhistorie)

Den første avgrensinga av Ålesund fikk vi i forbindelse med ladestedsrettighetene i 1793. Da ble stedet avgrenset i øst til og med Kipervika, dvs. omtrent til nåværende Kiperviktorget, og i vest til og med Hellen, dvs. til nåværende Langeberggata. Grenselinjene ble ført i sør-nordgående retning: på Aspøya fra Aspevågen til Valderhaugfjorden, på Nørvøya fra sjøen og nordover til der trappene går opp til Fjellstua i dag, og så derfra i litt mer nordvestlig retning til Valderhaugfjorden. (Dette må tas for det det er: omtrentlige beregninger ut fra nåtidens holdepunkt.)


I 1824 ble grensene for ladestedet regulert, med det resultat at Ålesund fikk en kraftig utvidelse i vest. Hele Aspøya kom med og Steinvågneset på Skarbøvik-sida av Steinvågsundet. Grensa gikk mellom Steinvågneset og Skarbøvikgjerdet, altså der Tonnings- gate og Skarbøvikgata møtes i dag.(At Steinvågneset også kom med, enda Steinvågsundet lå imellom, virker litt underlig sett med våre dagers øyne, men vi må huske på at sjø ikke var noe hinder for samkvem den gangen, tvert imot bandt sjøen sammen, sjøen var hovedferdselsvegen.). I øst ble det trukket ei grense fra østenden av Buholmen i nordvestlig retning over Grimmergårdens marker til et sted ved foten av Aksla der det var en bergpynt mellom Grimmergård og Einervika. Da havner vi igjen et sted like i nærheten av der trappene går opp til Fjellstua i dag. Herfra ble det så trukket ei linje nordvestover til Valderhaugfjorden.

Neste grenseregulering trådte i kraft den 1.1.1875. Da var det bare den østlige grensa som ble flyttet. Denne grensa ble bestemt av Stortinget 18.mai 1874, loven sanksjonert 3.juni samme år, og bygrensa skulle da dannes av ei rett linje fra sjø til sjø etter kompasstreken N-S, som overskjærer det punkt på hovedvegen hvor Volsdalens innmark mot øst støter til utmarka. I dagens terreng havner vi ca. 15 meter vest for hagegjerdet til Borgundvegen 141, og kan derfra trekke den nord-sørgående linja fra sjø til sjø. På nordsida (i Ellingsøyfjorden) vil det si at hele Flatholmen blir ålesundsk, på sørsida får vi med oss Lampholmen og Stolpevika.

Fra 1.7.1923 ble det nye bygrenser både i øst og vest. Vi begynner i øst. Her skulle nå grensa gå der Fogdegården og Elias Nørve og Joakim Sørnes sine eiendommer støtte sammen. Med dagens bebyggelse for øye, gikk da grensa like øst for Høgskolen, mellom denne skolen og Ålesund Musikkskole (tidligere Møre ungdomsskole). I selve lovteksten ble det uttrykt på denne måten: "Fra Bratholmens nordpynt går grænsen i ret linje til det punkt på nordsiden av Nørvøen, hvor kysten skjæres av Fogdegårdens østgrænse, følger derfra østgrænsen for Fogdegården sydover indtil det punkt nordenfor hovedveien, hvor Fogdegårdens, Elias Nørves og Joakim Sørnæs’s eiendommer støter sammen. Herfra går den i ret linje efter N - S linjen retvisende indtil denne linje skjærer kysten på sydsiden av Nørvesund, herfra følger den kysten vestover til Borgundgavlens vestpunkt og herfra i ret linje til Slinningsodden. Herfra følger grænsen nordsiden av Hessøen til ca.10 m.vestenfor Hurlens nøst..." Da er vi kommet ut i Kleivane i Skarbøvika, og vi møter her vestgrensa. Den ble flyttet hit fra terrenget mellom Steinvågneset og Skarbøvikgjerdet og sørover til Kleivane - "ca. 10 m. vestenfor Hurlens nøst". Og naustet hans Hurlen lå omtrent midt i området til det som idag eies av Bunker Oil AS. Herfra ble grensa trukket i rett linje "sydover til grenselinjene mellom Hessen og Skarbøviks utmark". Dette fører oss opp på fjellryggen mellom Skarbøvika og Hessa. Der oppe brøt grenselinja av mot vest og fulgte fjellryggen over Sukkertoppen og ned til sjøen like nord for Stavneset. Herfra gikk grensa i rett linje til den vestligste pynten på Snegleværsholmen - "og videre i ret linje til den nordvestlige pynten av Tueneset og herfra i ret linje over Olsskjæret til Bratholmens nordpynt". Dermed er vi tilbake der de nye bygrensene begynte å bli trukket opp. På enkleste måte kan vi si at det som skjedde i vestenden var at den nye bygrensa førte med seg at hele Skarbøvika med innmark og utmark, ble lagt inn under Ålesund. Og bygrensa gikk i Kleivane.

Den neste grensereguleringa ble fastsatt til å gjelde fra 1.1.1968. Da var det at det som til da hadde vært Borgund kommune, ble slått sammen med Ålesund. Grensa i øst kom fra da av til å gå i Taftasundet mellom Ellingsøya og Mauren (i Skodje) videre sørover mellom gardene Alvika og Høyvika, over Brusdalsfjellet og over Brusdalsvatnet, videre over Emblemsfjellet og ned til Storfjorden i terrenget mellom gardene Hesseberg og Heggebakk (i Skodje). I vest og sørvest ble Borgunds del av øya Hessa, øyene Tørla og Humla og hele Sula en del av Ålesund.

Fra 1.1.1977 ble Sula utskilt fra Ålesund. Dermed fikk vi grenselinja mellom Ålesund og Sula i Vegsundet. Flisholmen er fortsatt en del av Ålesund.

Avgrensinga av Ålesund i sjøen er også et tema i denne forbindelsen. Vi har sett at Olsskjæret i Valderhaugfjorden har vært et grensemerke, pynten på Stavneset og pynten på Snegleværet likeså.

Hovedregelen er imidlertid at grensa skal gå midtfjords. Det vil si at grensa mellom Ålesund og Sula går midt i Hessafjorden, Borgundfjorden, Tørlesundet og Vegsundet. Grensa til Sykkylven går midt i Storfjorden, grensa til Haram midt i Grytafjorden og grensa til Giske midt i Valderhaugfjorden osv.

Opplysningene er hentet fra kilder som
Lokalveiviseren, leksikon og
siste kommuneplan for Ålesund kommune
og ikke minst Byleksikon - I - Ålesund av Harald Grytten.

Byjubileum 1998

thumb_byjubileumslogo-1998Nesten 100.000 mennesker var i Ålesund sentrum under hovedfestuken. Dette er litt mindre enn det arrangørene hadde håpet på. Dårlig vær under deler av hovedfesten må ta mesteparten av skylda for det. Alle arrangementene under kongebesøket søndag og mandag fungerte teknisk og organisatorisk ett hundre prosent. «Kongebesøket gikk etter stoppeklokka». De kongelige gjestene ga ved avreise muntlig uttrykk for at de hadde hatt et svært vellykket opphold i Ålesund. (sakset fra Sunnmørsposten juni 1998)


Ved siden av kongebesøket og dragebåtfestivalen samlet de store konsertene på hovedscenen flest mennesker i sentrum. Under flere konserter var det mellom 3.000 og 5.000 mennesker på St. Olavs plass. Oppslutningen om arrangementene ved ungdomsscena er det festukeledelsen er minst fornøyd med. Hovedscena og barnescena i byparken hadde derimot svært godt besøk hele uken gjennom. Av 150 ulike arrangementer i hovedfestuken ble samtlige blitt gjennomført som planlagt, eller innen pluss/minus fem minutter i forhold til oppsatt tidsplan.

350 frivillige jobbet gratis dag og natt under hovedfestuken. Til tider måtte ledelsen kommandere folk hjem i seng for å at de skulle få seg litt søvn. De friivillige arbeidet med aktivitetene som foregikk over hele byen. De var lett synlige i sine gule t-skjorter og blå vester.

Politiet melder om veldig lite uro og bråk hele uken gjennom. Hovedfestuken og de to helgene har i så måte vært roligere enn en normal helg.

Fra saniteten var det ikke meldt om alvorlige skader eller ulykker under hovedfestuken. Aktiviteten for sanitetspesonellet lå på «skrubbsårnivå».

Handelsstanden i Ålesund sentrum meldte om god økning i omsetningen under hovedfestuken. Enkelte forretninger hadde opp til 80 prosent økning i omsetningen i forhold til samme uke i fjor.
Grunnet dårlig vær under store deler av uken hadde serveringsteltene på Kiperviktorget og på Rådhusplassen dårlig besøk. Til dels var de stengt. Også serveringstilbudet for sponsorer og deltakere i bystyresalen har til dels hatt lite besøk. Tilbudet i Korsatunnelen fungerte «brukbart».

Jubileumsledelsen hadde registrert 170 presseklipp fra hele landet med omtale av Ålesund og byjubileet en uke etter arrangementet. Også i radio og fjernsyn fikk hovedfestuken bred dekning.

Mandag 22. juni ble utescenene i byen rigget ned. Tirsdag morgen var byen ren og tilbake til normalt jubileumsår-nivå.

Fiskerihistorie

Hovedtopp - fiskeritema fiskerihistorie

Ålesund er Norges ledende eksporthavn for fisk og fiskevarer. Mer enn 170 bedrifter er relatert til fiskeindustrien i fiskerikommunen. 

I løpet av 150 år vokste hele Sunnmøre frem som et av de mest industrialiserte områder i landet takket være driftige fiskere. Mens folketallet var omtrent det samme på Nordmøre, i Romsdal og på Sunnmøre i 1801, var Sunnmøre langt foran allerede i 1865. I dag er det like mange sunnmøringer som det er nordmøringer og romsdalinger til sammen.

Utgangspunktet var fisken i havet og dristige foregangsmenn, som ikke nøyde seg med garn og juksa. Fra midten av forrige århundre skaffet sunnmøringene seg større og delvis dekkede båter som de kunne gå til havs med. Alt fra 1870-tallet satset de på båter med dampmaskin og rett etter århundreskiftet kom de første små bensinmotorene i bruk. Båtene ble stadig større og kunne ta på land mer fisk enn andre steder langs kysten. 

Førende i utviklingen

Snurpenota kom tidlig i bruk på Sunnmøre. Sunnmøringen fanget sel i Vestisen og ved New Foundland, tosk ved Bjørnøya og Grønland og sild ved Island. Hele det nordlige Atlanterhavet ble tumleplass. Midt i dette skulle fiskebåtene bygges og utrustes. Utviklingen av båt og bruk stilte krav om maskin og mekanikk. Dampmaskinen erstattet seil og årer. Så kom dieselmotoren. For 80 år siden var det 15 ulike motorfabrikanter på Nordvestlandet. Den virkelige revolusjonen kom i årene etter andre verdenskrig. Dieselmotoren tok helt over, og båtene fikk hydrauliske vripropeller, vinsjer, spill og styremaskiner. Havfiskemiljøet på Sunnmøre er i dag unikt i global sammenheng.

Fiskere fra Bohuslãn

Det var fiskere fra Bohuslän på den svenske vestkysten som lærte sunnmøringene å bruke dekksbåter. Siden den tid har de fleste nyvinningene innen fangstteknologi, skipskonstruksjon og utvikling av den moderne havfiskeflåten skjedd på Nordvestlandet. Landets første fabrikkskip, "Longva", bygd i 1962 hos Liaaen i Ålesund, er et godt eksempel på en slik milepæl innen konstruksjon i norsk fiskerihistorie.

 

Vekselspill hav og land

Verksted- og verftsindustrien på Nordvestlandet kunne ikke vært utviklet uten den tradisjon, djervhet og nyskaping som havfisket la grunnlaget for. Kompetansen som ble vunnet har viste seg da også å være svært verdifull ved inngangen til oljealderen. Det er ikke få supplyskip som har opphavet sitt i den konstruksjonserfaringen som den havgående fiskeflåten ga. Slik har ekspansjon i virksomheten på havet ført til ny virksomhet på land - i et dynamisk vekselspill som har skapt både den meste effektive havfiskeflåten i verden og noen av de fremste konstruktørene og skipsbyggere. Vekselspillet krever også oppbygging av et landbasert foredlingsapparat. Ut over selve fisketilvirkingen er det i dag på landsiden utviklet et kjøle-, fryse-, og prosessindustri som sørger for effektivitet og kvalitet hos bedriftene. Typisk nok har denne knoppskytingen blitt en viktig industrigren i seg selv, med særegne krav til kompetanse innen automasjon, reguleringsteknikk og datastyring.

Framvekst på egenhånd

I Bergen og Kristiansund var det store tradisjonsrike handelshus. De var eid og drevet av noen få bedrestilte familier. Nordpå hadde væreierne kontroll. Sunnmøre hadde ingen av delene. Var du arbeidsom, dyktig og helst dristig nok, kunne du nå langt. Slik vokste det frem en mengde små private firma, ofte eid av familier, der eierne selv la ned stor arbeidsinnsats. Der det i etterkrigstiden har vært snakket politisk om å bevare bosettingsmønsteret og trygge arbeidsplassene nordpå, har Sunnmøringen falt utenom de fleste ordninger. Uten de samme rammebetingelser som lenger nord har derfor satsningen vært annerledes. Et kjennetegn ved utviklingen på Sunnmøre har vært at de svake bedriftene gikk konkurs uten økonomisk støtte og drahjelp for å overleve. Samtidig ble de sterke bedriftene ble stadig sterkere. Selve fiskerimiljøet vokste seg så sterkt at det alltid stod nye aktører klare til å overta. Sunnmørsk "fandenivoldskhet" oppveier også mye: Tennene bites sammen, det jobbes enda mer og ønsket om å bli best er den fremste drivkraft. Det hele har vært drevet frem - mye av fiskerne selv - mindre av politikere med fokus på næringsutvikling. Det spøkes med - fra byens fiskeriutøvere - at de som ønsket å sikre sine økonomiske næringsinteresser sørget for å bli innvalgt i Havnestyret, formannskapet og i styret for Sunnmørsbanken...

Møysommelig oppbygging

Er Sunnmøringen ekstra dristig og "trassig"? De individuelle forklaringer er ikke alltid tilstrekkelige. Det er i like stor grad det solide nettverket og den infrastrukturen som møysommelig er bygd opp som skaper det gode miljøet for næringsutvikling og knoppskyting, hevdes det fra politisk hold. Sterke regioner, bedrifter og spisskompetanse innen relevante fagfelt er det som samlet har gitt slik positiv effekt. Her har Ålesund som knutepunkt og ressurssenter sin viktigste funksjon. I bykommunen finnes spesialfirmaer, leverandører og underleverandører. Her er mange av næringens organisasjoner organisert. Trådene samles for konstruksjons- og konsulentvirksomhet, forskning og utdanning.

Fiskeriutdanning

Ålesund har lange tradisjoner for utdanning inne fisker- og maritime fag. Sjømannsskolen ble etablert alt i 1877. Byen fikk navigasjonsskole for fiskere i 1907 og maskinistskole i 1916. Siden 1983 har byen hatt fiskeriteknisk høgskoleutdanning, også med studium innen fiskeindustri, havbruk og eksportmarkedsføring. I dag samlet under Høgskulen i Ålesund. Byens politiske ledelse har påpekt at det er viktig at utdannings- og forskningsressursene kraftsamles der hvor den maritime tradisjonen er sterk og kontakten med både fiskerinæring og øvrig maritim virksomhet er tettest. Det er stadig behov for leveranser av ny kunnskap og resultater som styrker næringslivet i regionen.

Avhengig av fiskeriet

Ålesund er en av de kommuner i Norge er sterkest avhengig av fiskeri. Ikke bare for fiske og produksjon men også den store og teknologisk avanserte leverandørindustrien som har vokst frem. Kommunen må derfor ikke se seg selv adskilt fra distriktet omkring. Det er Sunnmøringer som har gjort seg bemerket i fiskerivirksomheter over hele kloden. Sunnmøringer var med på å bygge opp fabrikkskipflåten i Seattle og oppdrettsnæringen i USA og Canada. Sunnmøringer utviklet havfiske ved New Zealand og Argentina, utenfor Chile og ved Afrikas kyster. I de senere år har sunnmørsk fiskeriteknologi og kompetanse også vært med på å fornye og utvikle den russiske fiskeflåten.

Fiskerihovedstad - fiskeridistrikt

Ålesund ligger midt i smørøyet. Byen har ypperlig havn i le for vinder fra alle himmelretninger. Slås det en halvsirkel med bykjernen som sentrum og radius 55 km, dekker Ålesund praktisk talt hele øyriket på Sunnmøre. Å spørre hvorfor Ålesund er fiskerihovedstad er følgelig det samme som å spørre hvorfor Sunnmøre er Norges ledende fiskeridistrikt. Svaret er geografi.

 

I skjæringspunktet

Sunnmøre ligger videre i skjæringspunktet mellom torsken i Barantshavet og silda i Nordsjøen og Norskehavet. I perioder har det vært fisket nesten like mye skrei på Nordvestlandet som i Nord-Norge, og på 50- og 60-tallet sydet Ålesund havn av sildesnurpere. Bergen ligger slik for langt sør, Trondheim for langt inne i en fjord og Tromsø i Nord- Norge. Fra Sunnmøre kan du dra sørover, nordover eller vestover for å fiske. Å ligge "midt i mellom" har også gjort det mulig å snappe opp handel fra de andre kystbyene.

Toneangivende bedrifter

På sjøen har sunnmøringen vært først gjennom hele vårt århundre. De satset tidlig på havfiske, hadde de største båtene, det beste utstyret og en pionerånd og dristighet som ingen andre. På land fikk de også tidlig toneangivende bedrifter. Brødrene Aarsæther ble etablert i 1870-årene. Handelshuset Rønneberg ble stiftet så tidlig som 1812. Men det var først da Ålesund overtok hegemoniet i saltfisk- og klippfiskeksporten i første halvdel av 1960-tallet, at byen virkelig vokste frem som fiskerihovedstad. Klippfiskeksporten ga Ålesund en voldsom markedskompetanse. Eksportørene i Kristiansund hadde gjort begrepet "Bacalao de Noruega" kjent over hele verden, og det utnyttet sunnmøringene for alt det var verdt. Mens Bergen mistet hegemoniet i tørrfiskeksporten til Nord-Norge og eksporten fra Kristiansund svant hen, skjedde en kraftig ekspansjon i eksporten fra Ålesund, ikke bare av saltfisk og klippfisk. Fabrikkskipenes frossenfisk skulle også finne sine kjøpere, og salget var styrt fra Ålesund. Gjennom 70-tallet og store deler av 80-tallet var Brødr. Aarsæther AS det ledende fiskeriforetaket i Norge.

Øverst på listene

Da magasinet "Norsk fiskerinæring" i 1982 kom med sin første liste på de 100 største i fiskerinæringen var det Ålesund som tronet øverst. Byen hadde 4 av de 7 største fiskeribedriftene. I dag står byen sterkere enn noen gang. Den står for 30 prosent av fiskevareksporten og av landets 50 største fiskeribedrifter har nærmere 20 hovedkontor i byen.

Handel fjernt og nært

Produkter fra Ålesund har erobret verden takket være høy kvalitet, men også på grunn av et verdensomspennende kontaktnett og meget dyktig markedsføring. Både den maritime industri og næringsmiddelindustrien er i dag vendt mot verden i langt større grad enn i de fleste andre norske byer. Byens fiskeribedrifter sender laks til Frankrike, makrell og ørret til Japan.

Den omfattende eksportvirksomheten stiller store krav til omstilling og tilpassing - også rent kulturelt. Byen må ha åpenhet og kunnskap for å forhandle verden over. Bare listen over klippfiskeksportørenes viktigste områder viser dette: Portugal, Brasil, Italia, den Dominikanske republikk, Frankrike, Kongo, Jamaica, Mexico, Martinique og Guadeloupe. Tidlige analyser avgjør på de nye markedene som åpner seg i Asia og Øst-Europa. Ålesund vil også fortsatt pleie de gamle eksportområdene som Afrika og Latin-Amerika. Byens bedrifter må mestre de skiftende markedsvilkårene i EU.

I dag er Ålesund Norges desidert største eksporthavn for fisk og fiskeprodukter.

(Kilde bl.a. Norsk fiskerinæring)

Jugendstilbyen

Bilde av gjenoppbyggingenDa byen Ålesund ble utslettet av brann 23. januar 1904 forsvant en tradisjonell norsk fiskerby preget av trearkitektur.

I august samme år forelå en ny byplan, og fra september 1904 var Kristiania-arkitekten Henrik Nissen Ålesunds bygningsinspektør. Etter krakket i Kristiania i 1899 var byggeaktiviteten der laber, og mange arkitekter søkte seg til Ålesund, der oppgavene var mange. Det kom også arkitekter fra Bergen og Trondheim, og flere lokale byggmestre (og noen lokale arkitekter) deltok i gjenoppbyggingen.

Ålesunds unike karakter skyldes den rådende stilretning - jugendstil - og det gode arbeidet som ble gjort for å skape harmoniske gater og bydeler med en variert bebyggelse.

Ålesund har et eget Senter for sin unike arkitektur. Jugendstilsenteret kan vise vei inn i denne helt spesielle stilretningen som var så aktuell akkurat da byen vår brente i 1904.

Se også

Nettsidene til Jugendstilsenteret i Ålesund